Når musikk blir støy

Om hvordan musikken kan skape sterke følelser av tilhørighet men også utenforskap.

Musikken dundrer imot meg i det jeg går inn i klesbutikken som jeg raskt føler meg for utdatert for. Jeg går forbi aktivitetssenteret og ser de eldre trene til musikk, som minner mye om butikken, men med litt lavere volum. Den samme musikken møter meg ofte i kirkerommet rett før en gudstjeneste.  

Jeg føler meg gammel som lurer på hvorfor musikk i det offentlige rom er så ensartet? Hvorfor spilles den samme musikken for de unge som skal shoppe og de eldre som skal trene og for oss som skal samles til gudstjenestefellesskap, uansett alder? Er musikken et uttrykk for en uniformering, en forestilling om at alle helst skal være like, sette pris på det samme og respondere unisont på de samme inntrykk? Det tror jeg er en utopi. 

Kommer man til gudstjeneste i hjemmemenigheten sin og blir møtt av toner som skaper samme følelser som jeg får i hippe klesbutikker, er avstanden skapt allerede før gudstjenesten har startet. Setter musikken opp usynlige skiller mellom oss, bør vi med iver gå motivasjonen vår etter sømmene; hvorfor spiller og synger vi nettopp denne musikken? Gjør vi det fordi «alle andre» gjør det? Gjør vi det for å appellere til en aldersgruppe på bekostning av andre? Musikk er et kraftfullt virkemiddel og det skal brukes med varsomhet. Hvem får sette lydnivået? Har lederskapet en bevisst tanke om hvilken musikk som spilles, også i forkant eller etterkant av gudstjenesten?

Kunne vi gått mot strømmen og skapt flere musikkfrie soner? Skulle vi spesialisert oss på den nye luksusvaren; stillheten?