Misforstått befaling?

En stor manns siste ord er som oftest verdt å lytte til. 

Av egen erfaring vet jeg at vi som jobber i menighet bruker mye tid på å lage gode samlingspunkter for menigheten, med søndagsgudstjenesten som et høydepunkt. Likevel slår det meg at Jesus siste ord til etterfølgerne sine ikke var «Lag derfor de beste gudstjenestene med så himmelsk sang og inspirerende forkynnelse som mulig» Faktisk brukte Jesus øyensynlig lite tid inne i synagogen men desto mer tid ute blant folk. Og misjonsbefalingen er like aktuell for oss i dag, som for disiplene; «Gå derfor ut og gjør alle folkeslag til mine disipler»

Med selvkritisk blikk er det fristende å si at vi er blitt en «kom til oss-kirke» i stedet for en «gå ut-kirke» Vi bruker mesteparten av ressursene og kreftene på interne samlingspunkter, og gudstjenesten er en livsnerve i menighetsfellesskapet. Troen kommer av forkynnelsen og nettopp fraværet av gudstjenestefellesskapet i disse tider, har vist viktigheten av denne. Likevel tror jeg Jesu siste ord fortsatt må tuppe oss bak og få oss til å gå ut! En troverdig kirke i 2020 er en kirke som viser godhet og møter lokalsamfunnets behov. Hvem er de fattige i nabolaget vårt? Hvem har behov for besøk? Hvem lengter etter å bli inkludert og sett? Får vi flere blikk utover, vil kanskje noe av perfeksjonismen i vår gudstjenesteplanlegging måtte vike, til fordel for det salige kaos og til tider uforutsette som oppstår i møte med fysisk og åndelig nød. Men det er nettopp der Jesus har satt oss til å lyse.

I mørket. Ikke i spotlighten på scenen. 

Våre naboer er ikke på jakt etter sprekere lovsang og klokere forkynnelse, de er kanskje ikke særlig interessert i gudstjenestene våre faktisk. Men godhet, samtale om livets vanskelige spørsmål eller en hjelpende hånd, det er mange åpne for. 

«En gudsdyrkelse som er ren og feilfri for Gud, vår Far, er å hjelpe enker og foreldreløse barn i deres nød, og ikke la seg flekke til av verden.» Jakob 1.27

På trykk i Korsets Seier uke 45.