Gjestebud etter korona
«Jeg lurer på hvem som fremdeles er med, når vi gjenåpner»
Ordene er gjentatt av mange som er engasjert i og glad i menigheten sin, i samtaler om tiden etter korona. Hvem har vi mistet underveis? Hvem har blitt godt vant til søndager uten kirkebesøk, langhelger på hytta og dagsturer som starter når man vil? Frykten kan sette seg som en klo i hjertet og vi som bygger menighet kan spekulere i hva slags tiltrekkende tiltak vi kan gjøre, for å lokke folk tilbake til fellesskapet. For vi vil jo så gjerne invitere til fest hver søndag, og når de vi pleier å se i benkeradene kanskje ikke kommer, blir det jo ikke særlig til fest!?
Jesu lignelse om gjestebudet har surret inni meg. Han forteller om arrangørene av en fest, som opplevde at gjestene ikke hadde tid eller lyst til å komme. «Jeg har kjøpt meg hytte, og nå må den brukes.» sa den tidligere trofaste eldstebroren. «Vi vil gi barna friluftsopplevelser og sover ofte ute i hengekøye, og da rekker vi ikke søndagsskolen» sa den tydelige stolte småbarnsfaren. «Vi syns det er så greit å bare se gudstjenesten på skjerm, slipper parkeringen og alt styret,» sa hun som også innrømmet at det var deilig å ligge lenge på søndagsmorgenen. Alle hadde gode, legitime forklaringer for hvorfor de sa takk, men nei takk, til festen. Utfordringen slår ned i meg, for da forteller Jesus i lignelsen at invitasjonen ikke gjentas, den poleres ikke og digitaliseres ikke, slik atdisse overnevnte blir invitert igjen og igjen. Nei, da skal vi ut og invitere de som ikke tror de er invitert til gudstjenestene våre. Hvem er det vi da skal gå til? Er dette en mulighet til å tenke helt nytt om hvem vi skal invitere, nøde og tilrettelegge gudstjenesten for? Jesus forlot de nittini for å finne den ene bortkomne sauen. Han understreker at Han ikke er kommet for de friske, men for de syke, ikke for de mette, men de sultne.
Pastorhjertet mitt vrenger seg, Jesus kan virke så tøff i sin kjærlighet. Men hvem skal vi invitere til kirken fremover?
Først publisert i Korset Seier 4 juni 21.