Forsøk på en temp på våre ekstraordinære tider i menigheten

Er dette en gylden mulighet til å utvide repertoaret i menigheten?

Ingen kjenner presens i sitt eget liv, sies det. Aldri har det vært sannere enn i vår tid, også når det gjelder menighetene våre og hvordan vi som pastorer og ledere har møtt den helt annerledes og nye tiden vi befinner oss i. Derfor er det altfor tidlig for en evaluering.  Jeg har likevel lyst til å dele noen betraktninger vi kan ta med oss videre inn i annerledestiden vi er i. 

Jeg er fascinert av å se alle de ulike initiativene som har blomstret opp de siste ukene. Alt fra drive in-gudstjeneste, til live-streaming av gudstjenester, hjemme-hos-gudstjenester og daglige hilsener fra menighetsledere landet rundt. Grensene mellom lokalkirkene er på mange måter visket ut og vi får være med inn i de forskjellige menighetenes fellesskap, på nett. Det absolutt mest potente i dette, er at våre kirkefremmede naboer har fått enda kortere vei til kirken og nå kan snike seg til en titt på hva som egentlig foregår i kirkene våre. 

Jeg lurer på om vi har rukket å være bevisste nok på dette og valgt språk og tilnærming som også inkluderer de som vanligvis ikke sitter i benkeradene. Jeg har foreløpig til gode å nå høre en frelsesinnbydelse eller evangeliet kort forklart, slik at man kan ta et valg om å tro. Blir vi for innadvendte også ute på den åpne plattformen som internett er? 

Det neste jeg undres over og her singler det i glasshuset er pastorers kraftige formidlingsbehov. Fra å møte menigheten annenhver, kanskje tredje hver uke, ser mange nå et behov for å daglig få formidle til menigheten. Om behovet er gjensidig er jeg ikke sikker på. Er det sikkert at det er prekenene våre forsamlingen savner mest? I fravær av hjemmebesøk og nærkontakt med mange enkeltpersoner i menigheten, kan en videohilsen oppleves som et godt alternativ. Mer tankevekkende er det om vi har oppdratt forsamlinger som må høre fra pastoren, eller om den enkelte kan spise selv. Har vi gått fra en kom-og-hør-kirke til en sitt-og-se-på-kirke?  Kan nettopp fraværet av ferdigtygget formidling skape en ny sult etter å selv fylle seg med Guds ord og reflektere over dette? Gjerne sammen med noen få andre. Tør vi slippe taket og la stemmen vår stilne i det store rommet? 

Like nyttig som flere prekener fra pastoren nå, tror jeg vil være å få frem enda flere stemmer. Stemmer som vanligvis er tilhørere. Nå er det spennende å lytte seg inn på familieterapeutens gode råd, juristen som deler sin kompetanse, vitnesbyrdet fra pensjonisten som har vært gjennom noen stormer før – alle med et fokus på tro. Kan dette bli muligheten til at hele kroppen får være i funksjon, på en helt annen måte? Kan vi som menighetsledere ha godt av å lytte oss inn på hva menighetens stemmer har å lære bort og oppmuntre fellesskapet med, ut fra sitt yrke og virke? Kan dette fremskynde en nødvendig endring med tanke på hva vi mener med heltidstjenest, med et nytt blikk på mulighetene den enkelte har i sin arbeidshverdag?

Som forfatter av bøker om åndelige foreldre og generasjon savnet, er jeg over gjennomsnittet engasjert i tematikken flergenerasjonsmenigheten. Særlig er det den «den vanskelige musikken» som skaper så sterke følelser, som både binder sammen og som skiller. De ulike gudstjenestene jeg har sett på, har gitt meg flere tanker om musikkens plass i gudstjenesten, som nå er på nett. Vi gjør på nett det vi kan best «live», og følger mange av de vante mønstrene for gudstjenesten. Jeg tror at man som Jesusetterfølger er kalt til å lovsynge også i livets mørke stunder.  For noen av oss er det nå. Samtidig viser Bibelen oss et større mangfold av både klagesanger og undring, alt fra «Hvor lenge, Herre?» i Salme 13 til «Nei, jeg har fått min sjel til å bli stille og rolig, som et lite barn hos sin mor.» i Salme 131. Aldri har det vært en bedre tid for å dra frem gamle, slitesterke sanger – som snakker sant om Gud, uavhengig av dagsform og følelser. Å sitte i sofaen og lytte til en sang til ettertanke eller om evangeliet, oppleves mer naturlig enn å delta i lovsangen. Kan dette være en gylden mulighet til å utvide repertoaret i mange av våre frimenigheter? Tør vi også slippe tak i lovsangen i våre fellessamlinger og slippe til mer variasjon?

I et svimlende tempo har mange menigheter fremskyndet sine planer om å være mer synlige på nett og å kommunisere utover kirkeveggene. Særlig gjelder dette tro i hjemmet! Det måtte en krise til for å skape dette og beviser ordtaket om at ordet krise også betyr mulighet. Den har vi sett at mange har grepet. Vi ser også hvor mange av oss som gjør akkurat det samme og bruker mye ressurser på å gjøre mye, som ligner veldig på hverandre. Det tar tid å la tanken om at vi er én verdensvid kirke å synke inn. Jeg tror vi kunne samarbeidet enda mer og heller forsøkt å være i kontakt med menighetens fellesskap på flere og andre måter, enn å tilby gudstjenester. Initiativene til virtuell kirkekaffe, smågruppeledere som er i kontakt med hvert medlem i gruppen og utdelingene av hilsener og ressurser i postkassen, kan være gode alternativ til gudstjenestefellesskapet på nett. Ikke minst har vi en diakonal utfordring i lang tid fremover, der vi som pastorer må se vår viktige rolle.  

Ettertiden vil gi tid til refleksjon over og god læring av det vi nå står midt i. 

Som pastor står jeg hele tiden i spenningen mellom det å gjøre Gud kjent, uten selv å søke å bli anerkjent, å gjøre mitt aller beste for å gjøre Jesus synlig, og samtidig selv motstå fristelsen til å bli synliggjort.

Takk og lov for nåden som rekker oss alle, også i denne tiden – særlig i denne tiden.