Bryllupet i Kanaan
En pinlig tabbe og hva vi kan lære av Jesus
Den tredje dagen var det et bryllup i Kana i Galilea. Jesu mor var der. Også Jesus og disiplene hans var innbudt. Da vinen tok slutt, sa Jesu mor til ham: «De har ikke mer vin.» «Kvinne, hva vil du meg?» sa Jesus. «Min time er ennå ikke kommet.» Men moren hans sa til tjenerne: «Det han sier til dere, skal dere gjøre.»
Det sto seks vannkar av stein der, slike som brukes i jødenes renselsesskikker. Hvert av dem rommet to eller tre anker. «Fyll karene med vann», sa Jesus til tjenerne. De fylte dem til randen. «Øs nå opp og bær det til kjøkemesteren», sa han. Det gjorde de. Kjøkemesteren smakte på vannet. Det var blitt til vin. Han visste ikke hvor den var kommet fra, men tjenerne som hadde øst opp vannet, visste det.». Joh 2. 1-9
En klok venninne vendte oppmerksomheten min mot denne teksten, med henblikk på bønn og hva vi kan lære av Maria.
Det er bryllup og fest, alle som har vært vertskap for slike tilstelninger har kjent på spenningen i om det blir nok mat og drikke. Her har vertskapet undervurdert tørsten til gjestene og den pinlige situasjonen oppstår; de er tomme for drikke. Kanskje hadde de ikke spist opp hovedmåltidet og vinen var eneste tørstedrikken. Krisen var komplett og ryktene om denne festen kunne komme til å gå lenge; «Tenk, de hadde ikke kjøpt nok vin, så flaut» og eksemplet ville være til skrekk og advarsel for fremtidige bryllupsarrangører. Det er Maria som først har fått med seg den hektiske stemningen ved brudeparets bord. Vertskapets flakkende blikk og intense, men lavmælte diskusjoner med løsningsforslag, vekker Marias sympati. Hun ser et behov og vet instinktivt hvem hun skal henvende seg til.
Vi kan også se behov rundt oss som vi kan komme til Jesus med. Uten løsningsforslag eller bestillinger, men med et ønske om Guds blikk på situasjonen.
Jesus hadde ennå ikke startet sin tjeneste og ble kanskje overrumplet av morens tydelige hint om at vertskapet behøvde guddommelig inngripen.
«Min time er ennå ikke kommet» sier Jesus. Likevel utfører han her sitt første nedtegnede under. Hjertet hans ble kanskje så berørt av både brudefolkets behov og morens tillitsfulle henvendelse til han. Dette sier meg noe om at Guds sønns hensikt var tydelig og klar fra evighet av, men hendelsene i Jesu liv og virke, var ikke detaljplanlagt. Korsdøden og oppstandelsen var selvsagt en del av det forutbestemte forsoningsverket som Jesus kom for å fullføre.
For ei som har samtalt med mange unge mennesker om hva som er Guds plan med livet deres, har jeg oftere forsøkt å snu perspektivet til hva som er Guds hensikt. Å finne en plan kan høres ut som en tynn line man må balansere på og lett kan falle utfor fra. Man kan bli lammet av beslutningsvegring i frykt for å bomme på Guds plan. Men å finne Guds hensikt med livet gjør at en står friere, man kan la seg bevege i ulike retninger, yrker, relasjoner og likevel leve ut sin hensikt. Jesus visste hva hensikten med livet sitt var, men flere møter med mennesker, undere og kloke samtaler virker å ha oppstått utifra at Jesu hjerte ble beveget. Som i dette bryllupet, der Jesus sørget for at festen ble et rikt minne, ikke en skamplett.
Maria vender Jesu oppmerksomhet til et behov, og deretter gir hun tjenerne beskjed om å lytte til Jesu beskjed, hun skaper forventning og tillit. Så venter hun, kanskje med et lite smil om munnen og en litt rislende forventning til at flere skal få se at sønnen hennes er noe utenom det vanlige.
La oss bli berørt av andres behov og gå til Jesus for dem, i tillit til at Mesteren lar seg bevege. Vi behøver kanskje ikke komme med ferdige løsningsforslag eller bestille konkrete svar, men tro at Jesus vet mest og vil det beste. Etter å ha gått i forbønn, kan vi ha tillit til at Jesus vil gripe inn og selv være villige til å være en del av bønnesvaret. Selv om vi må tåle ventetid og være tålmodige.